Birkeli, H. E. (2021). Den svarte «barnepiken» og rasismens melankoli: Den svarte «barnepiken» og rasismens melankoli. Periskop – Forum for kunsthistorisk debat, 25, 28–45.
Fra indledning:
Inntil ganske nylig var dansk-norsk kolonihistorie lite synlig i det nordiske ordskiftet, og flere har til og med beskrevet det som en kulturell amnesi (Andersen 2013, 57–76). Niels P. Holbechs (1804–89) maleri Lille Marie på Nekys arm utfordrer denne stillheten ved å visualisere kolonialismens nære relasjoner som både konkrete og følbare [1]. Samtidig som det dyrker frem ulikheter, frem-stiller maleriet også «den Andre» som legemliggjort og individualisert. Den malte relasjonen mellom de to uttrykkes i berøring som et spill mellom motsetninger, der overflater møtes som inversjoner av hverandre, og dette har implikasjoner for gullalderens forestilling om Danmark som et «hvitt» og homogent rom.Fra puffermene på Nekys kjole til den krumme ryggen til barnet, fyller figurene nærmest hele rommet i Holbechs komposisjon. Møysommelig jevne fargetoner gjør malingstrøkene usynlige og skaper skarpe, smidige skygger og former som nærmest presser seg frem fra overflaten. Holbechs dobbeltportrett er preget av ambivalens. Begge figurer ser ut til å motstå klar emosjonell tolkning: Neky bærer et forsiktig halvsmil, synlig ved rynkene som strekker seg langs kinnet, mens hun titter usikkert til høyre for bilderammen. Maries hevede øyenbryn og halvåpne munn virker som om hun er på randen til å lage lyd, men tilskueren får allikevel lite innblikk i hennes følelsestilstand.